Den nye storsatsingen på Paramount+ bommer dessverre kraftig.
Halo er en av de mest gjenkjennelige spillseriene i verden. Master Chief, den enorme, militærgrønne og rustningskledde supersoldaten med gult visir ligger muligens bare bak Mario, Pikachu og Sonic hva gjelder ikoniske spillfigurer.
Som en kar som vokste opp med frakting av store kasse-TVer mellom kompiser i nabolaget (med trillebår, faktisk) for å spille Halo over System Link (en funksjon for å koble opp til fire Xbox-konsoller sammen før spillkonsoller koblet seg opp til det store internettet) kan man godt si at jeg er en stor tilhenger av nettopp dette science fiction-universet. Halo var på mange måter min Star Wars.
På gjerdet mellom "fan service" og "allmennservice"
Med en stor innebygd tilhengerskare, er det derfor naturlig å stille spørsmål til hvorfor skaperne av den nye Halo-serien på Paramount+ har valgt å sette spillene, og dermed den etablerte fiksjonen, til siden for å heller forsøke å finne opp kruttet på nytt.
Serien deler nemlig lite med spillene, bøkene og tegneseriene annet enn de viktigste karakterene og selve universet vi befinner oss i. Her blir vi servert en slags alternativ versjon av historien som skaperne har døpt The Silver Timeline. For de som så den nyeste Uncharted-filmen vil dette sannsynligvis høres kjent ut.
Det er det 26. århundre og menneskenes United Nations Space Command (UNSC) er midt i en krig med den utenomjordiske koalisjonen kjent som The Covenant. Disse romvesene er, i kjent science fiction-stil, ute etter å utrydde menneskeheten. UNSC har heldigvis ett siste triks i ermet; spartanere - legendariske supersoldater i tunge rustninger som enkelt tårner over et hvert menneske. Den mest sentrale spartaneren er selvsagt Master Chief, her portrettert av Pablo Schreiber (Orange is the New Black).
Når sant skal sies så gjør Schreiber en forholdsmessig god figur her, problemet er bare at karakteren han spiller er kjent for å aldri ta av seg hjelmen. Her har derfor serieskaperne tatt et bevisst (men kontroversielt) valg. For å få frem det menneskelige som bor i denne supersoldaten må ansiktet til Master Chief frem i lyset. Faktisk viser han ansiktet så mye at de av og til må finne på svært halvhjertede grunner til at han skal ta på seg hjelmen igjen. Når hjelmen først er på, får vi til og med innskudd av Iron Man-lignende bilder fra innsiden av hjelmen for å vise Schreibers reaksjoner til enhver tid. Resultatet er dessverre en Master Chief man ikke kjenner igjen fra spillene. Den kalde, kalkulerte og riktig nok noe generiske soldaten er nå full av personlighet, uttrykk og følelser.
Beslutningen er egentlig ikke overraskende. Produsentene har sagt at grunnen til at de har valgt å gjøre det slik er fordi TV-serier og spill selvsagt er to helt forskjellige medier. I spillene er det hensiktsmessig at man aldri ser Master Chief fordi man selv inntar rollen som karakteren, mens man i en TV-serie mangler dette aspektet. Man trenger å se Master Chiefs menneskelige side for å føle noe for karakteren. For et par år siden hadde dette argumentet vært enklere å svelge (og Sylvester Stallone som Judge Dredd hadde nok sagt seg enig), men for meg holder det ikke vann i en verden hvor storsuksessen The Mandalorian eksisterer. Jon Favreau og Dave Filoni beviste med denne Star Wars-serien at man kan oppnå like god relasjon til seeren også med en karakter som aldri, eller svært sjeldent, viser ansiktet sitt. Det handler bare om å tørre å prøve.
Dette er det mest åpenbare eksempelet på hvordan serien skiller seg fra spillene, men det er langt i fra det eneste. Historien er helt annerledes enn den vi kjenner fra før, med om-rokkering og endring av sentrale hendelser, hvor det håndplukkes for det meste bare obskure referanser til den etablerte fiksjonen nærmest for å minne deg på at dette fortsatt er Halo-universet du kjenner. På mange måter minner serien mer om The Expanse eller Dune, med sandfylte vistaer og en slags retrofuturistisk, samfunnspolitisk verdensskildring, enn det gjør fargerike, høyteknologiske og militærpolitiske Halo. Unntaket er de få scenene hvor vi faktisk ser kamper utspille seg mellom The Covenant og UNSC som tidvis er veldig spektakulære og faktisk føles helt og holdent som kildematerialet.
Det føles merkelig nok som en ulempe å ha et forhold til Halo fra før, da det er tydelig at målgruppen er mer generelle science fiction-fans, men heller ikke for dem er dette noe å rope hurra for.
Middelmådig på de fleste områder
For selv om man ikke har all bagasjen jeg tok med meg inn i serien, og har større avstand til Halo fra før, så havner serien i skyggen av en drøss med bedre science fiction-serier. Vi introduseres til mange nye karakterer her, hvorav den mest sentrale er Kwan Ha (spilt av Yerin Ha). Kwan er en av opprørerne mot militærregimet UNSC, en konflikt som det legges mer fokus på her enn i spillene. Yerin Ha gjør en god innsats med det hun får levert, men dessverre blir karakteren tidlig sidestilt til en sekundærhandling som rett og slett har for lite gående til tross for at det brukes tid til det i hver episode hittil. Vi møter også andre spartanere i skvadronen til Master Chief, men de fleste forsvinner i bakgrunnen med alt for lite karakterbygging.
Tempoet er ujevnt da flere episoder inneholder veldig mye eksposisjon uten at det gir åpenbar avkastning og det føles tidlig ut som at historien strekkes tynt over de forskjellige episodene. Det er heldigvis også noen gode øyeblikk her, som den spektakulære åpningsscenen i første episode med et overraskende brutalt Covenant-angrep på en opprørerbase, eller flere av scenene mellom Cortana (Jen Taylor) og Master Chief, men det går dessverre for lang tid imellom disse utstikkerne.
Ved å vende ryggen til mye av kildematerialet i et forsøk på å treffe allmennheten bedre, har vi endt opp med en Halo-serie uten mye av det som gjorde Halo unikt og så populært til å begynne med. Hvis du er ute etter en ny science fiction-serie anbefaler jeg deg heller å lete videre.
Anmeldelsen er basert på de første seks episodene. Halo er tilgjengelig på Paramount+ nå.