Raymond & Ray: God rollebesetning løfter et svakt manus

På Apple TV+: Ethan Hawke (t.v.) og Ewan McGregor (t.h.) løfter dramakomedien fra ren middelmådighet.

Raymond & Ray er en smal og intim dramakomedie, med høyt stjernekaliber i rollegalleriet, som fokuserer på få karakterer og relasjonene de i mellom. Den har en hårfin balanse mellom det melankolske og det komiske, som kan minne om filmer som Paddleton (2019), Nebraska (2013) og Sideways (2004).

Regissør og manusforfatter Rodrigo Carcías kammerspill om to middelaldrende menn som gjenoppdager seg selv i møtet med en vanskelig situasjon blir her i overkant velkjent.

For har du sett andre filmer om to middelaldrende menn med trauste oppvekster, i søken etter seg selv, har du sett denne. Det finnes få uventede vendinger, og de tretti første minuttene avslører raskt de tretti siste.

To brødre, ett navn?

Raymond (Ewan McGregor) dukker opp på døra til halvbror (og navnebror) Ray (Ethan Hawke), med nyheten om at deres far er død. Ingen av de later til å ta tapet hardt, og vi skjønner fort at her sitter det dype traumer fra oppveksten som har ført til at forholdet til faren er mildt sagt anspent. Raymond og Ray bestemmer seg likevel for å se til selve gjennomføringen av begravelsen. Vel fremme får de vite at farens siste ønske var at de sammen skulle grave hans grav for hånd. Et siste hån fra en kjærlighetsgjerrig far.

I møte med personer som har kjent faren godt i nyere tid fortelles det derimot om en nesten ukjent person. Faren roses opp i skyene som en karismatisk og hengivende fyr i total kontrast til den faren de kjente. Situasjonen tvinger dem til å ta oppgjør med sin avdøde far, seg selv og hverandre.

Raymond og Ray har oppvokst i et traumatisk miljø, men har utviklet to motsatte personligheter som resultat. Raymond er sindig og har for det meste akseptert fortiden og gått videre, i motsetning til Ray som fortsatt bærer sitt sinne på utsiden. Når de nyere karakterene i farens liv omtaler faren som en god person skaper det en interessant type sorg i de to halvbrødrene. Ett av de sentrale spørsmålene filmen stiller er; hvor godt kjenner vi egentlig våre nærmeste? Og kanskje enda viktigere; hvor langt faller eplet fra stammen? Raymond & Ray er på sitt beste når karakterenes forskjellige håndtering av barndomstraumer stanger inn i hverandre.

Mendez (Oscar Nunez (t.v.)) informerer om den avdødes uortodokse siste ønske.

Teatralsk kammerdrama

Filmen løftes av den enorme kvaliteten som McGregor og Hawke tilfører sine prestasjoner, som til en viss grad dekker over manglene til selve narrativet.

De to er ofte gode hver for seg, men utfyller hverandre særdeles godt på skjermen sammen. Man kan føle forhistorien til karakterene i ansiktsuttrykkene og kroppsspråket, og de stille stundene sier like mye som de replikkfylte diskusjonene. Såpass engasjerende prestasjoner gjør at selv et ganske middelmådig narrativ klarer å fenge.

Der filmen fortsetter å snuble litt i mine øyne, er med sidekarakterene som introduseres underveis. De er godt spilt av sine respektive birolleinnehavere, hovedsakelig Lucia (spilt av Maribel Verdú) og Kiera (Sophie Okonedo), men selve karakterene eksisterer nærmest bare for å gi hovedkarakterene grunner til å utgi eksposisjon. Hvis Raymond utleverer seg om forholdet til sin far til Lucia, er neste scene automatisk at Kiera går opp til Ray slik at vi får det samme gjenspeilt der.

Det blir litt i overkant teatralsk og for mye velsmurt maskineri til en film som også vil være relaterbar og ektefølt. Dette i tillegg til at noen av åpenbaringene om brødrenes far føles litt i overkant dramatiske, slår dessverre noen sprekker i Garcías manus og bidrar til at det hele føles mer som teater enn film. Et godt kammerspill på film låner mye fra teaterverdenen, men må fortsatt føles som film.

Det er en fantastisk kul og "jazz-ete" filmmusikk her, og selv om den noir-aktige musikken ikke egentlig passer til filmens tone, så finnes det i det minste en handlingsmessig årsak til den. Musikken skaper en slags flyktig og lett tone gjennom en noe dyster tematikk, og forsterkes i at jazz og musikk er en viktig del av Rays personlighet. På mange måter blir musikk en egen karakter i handlingen, noe jeg satte pris på.

Raymond & Ray tilfører intet nytt til sjangeren, med et litt for lite ambisiøst manus og en for stor iver til å knyte trådene sammen på en lettvint måte. Men hvis du er like glad i intime kammerdrama som denne anmelderen, vil du sannsynligvis finne nok lyspunkt i de sentrale prestasjonene til at den er verdt en titt på Apple TV+, selv om den nok dessverre ikke gravlegges innerst i hjernebarken.